Slaget om storbritania, som ble utkjempet i luften over Sør-England sensommeren og høsten 1940, begynte som et forsøk fra  Luftwaffe på å eliminere det britiske Air Force før den planlagte invasjonen av øya. Da det viste seg vanskelig, og invasjonen ble en stadig fjernere mulighet oppløste det tyske angrepet seg i en rekke angrep på det britiske folkets moral ved bombing av større befolkningssentra. Tyskerne mislyktes hele veien, ikke så mye på grunn av dårlig planlegging eller utilstrekkelig  etterretning(skjønt begge deler spilte en viss rolle) som fordi styrkene de hadde til rådighet ikke var beregnet på oppgaven. Ny flyteknologi var også en sterk hindring, mens de britiske forsvarerne hadde fordel av den.

Luftwaffe var først og fremst ment som en taktisk luftstøtte for militære operasjoner på Kontinentet. Det hadde ingen tunge bombefly, og det styrke av de middels bombeflyene JU88, Heinkel 111 og Dornier 17 hadde bare liten bombelast og lett bestykning til forsvar. De var ikke på noen måte riktig type for lengre strategiske operasjoner hvor man kunne regne med har jagermotstann. Det oppskrytte JU87 Stuka stupbombeflyet viste  seg å være omtrent ubrukelig over storbritania og måtte trekkes tilbake store tap tidlig i slaget. Desuten kunne ikke den tyske jagerstyrken gi bombeflyene tilstrekkelig beskyttelse

(spittfier)

Det tomotors Messerschmitt Bf110 kunne ikke måle seg med sin enmotors motstander, og mens det glimrende Messerschmitt Bf109 på alle måter var på høyde med det britiske Splitfire og Hurricane, hadde det ikke nok brennstoff til å til å oppholde seg lenge i kampsonen.På den annen side gjorde den nesten samtidige introduksjonen av radar, samordnet radiokontroll over luftbårne enheter fra bakken, og den hurtige, lavvingede endekkers jageren at britene kunne stille et langt mer effektivt forsvar en bare noen få år tidligere. Tyske flyangrep kunne oppdages mens de samlet seg i formasjon over Frankrike, og jagerstyrker kunne fordeles og settes inn mot enhver trussel når situasjonen krevde det. Resultatet var at tyske angrep ofte kunne forstyrres, om ikke helt avverges, før de nådde sine mål. Britene hadde også den ekstra fordelen at de slåss over eget land. Dermed kunne piloter som kom seg uskadd i fallskjerm fra skadede fly komme tilbake  til kampene i stede for å vansmekte i krigsfangenskap. Det utsatte også tyske fly for tap på grunn av luftvernskyts.

Den tyske flyvåpenledelsen er blitt kritisert for ikke å ha fulgt en sammenhengende plan når det gjaldt målene, men sannheten er at ingen av målene deres var lette å nøytralisere. Radarstasjonene var små og vanskelige å sette ut av funksjon. Flyplasser nær kysten kunne gjøres ubrukelige, men forsvarets jagere kunne flyttes inn i landet med liten negativ efekt. Dessuten lå den britiske flyindustrien spredt med mange fabrikker plassert langt nord i det inustrielle området i Midt-England. Den tyske etterretningstjenesten undervurderte stadig RAFs kampstyrke og reserver, men her var den viktigste faktoren ganske enkelt at den britiske flyindustrien var sterkere mobilisert for krig og produserte maskiner raskere enn sin tyske motpart.

De tyske tapene gjorde Luftwaffe til den virkelige taperen i utmattelseskrigen. Det fratar ikke RAF noe av dets ry som edel forsvarer i slaget om storbritania om man antyder at det ikke hadde så sterke odds mot seg som folk vanligvis tror