|
|
|
|
Målt med samme målestokk som luftoperasjonene i 1943-45 var luftslaget om Storbritannia ikke blant de aller største, hverken når en ser på de deltagende flystyrker eller på de materielle virkninger. Men i forhold til det verden hadde sett hittil til, var det enestående, i omfang og når det gjelder tap av materiell og menneskeliv. Bare i London ble 12 000 sivile drept og over 20 000 hardt såret. Det britiske jagervåpen tapte 850 fly, flere enn det ved slagets begynnelse hadde disponible for tjenesten i luften. Flyfabrikker og flyverskoler i Storbritannia maktet ikke på langt nær å erstatte tapet. Det var et redusert og nedslitt jagervåpen som høsten 1940 kunne ta imot Churchills nå så kjente takkeord: ”Sjelden har så mange hatt så få å takke for så meget”. Men tapene i Tyskland var enda større. Ifølge ofisielle britiske kilder oppgitt til 2375 nedskutte fly. Likevel kunne tapene erstattes, og det var ikke tapene i seg selv som ga slaget mest betydning. Slaget hadde gitt tekniske og taktiske erfaring, dette ble bygget videre på i de kommende år. Det hadde vist seg at et luftangrep alene ikke var nok til å knekke en motstander som ville holde ut, at altså luftmakt like lite som sjømakt eller landmakt kunne avgjøre krigen alene, som enkelte påstått. Og viktigst av alt : Det hadde vist Hitler at han hverken kunne komme i land i England eller overvinne Storbritannia bare med fly, ubåter og miner, at han altså manglet midler til å slå det hved et direkte angrep.
|
|
| Hvist du finner feil eller vil si noe om siden vår, så vær så god |