• Mellom 10. juli og 14. august 1940  utkjempet man de innledende luftkampene over den engelske kanalen, rettet mot de britiske skip, og over kystområder i det sørlige England. 

• Mellom 13. og 23. august forandret tyskerne taktikk. I denne andre fasen lød ordrene på ødelegge  jagerkommandoens styrker i luften 

• Fra 24. august til 6. september skiftet angrepene på ny karakter. Nå dreide det seg om å ødelegge jagerbasene og luftbeskyttelses-innstallasjonene på jorden. 

• Mellom 7. og 15. september, slagets vendepunkt, innledet de første store luftbombingene av London. På det tidspunktet hadde ingen annen by i historien vært gjenstand for en tilsvarende bombing. 

• Fra 16. september til 31. oktober videreførte tyskerne jagerkampene til de i slutten av måneden begynte nedtrappingen. 

Et uvurderlig viktig bidrag til å hjelpe britene mot den overlegne tyske flystyrken, ressursmessig, var utviklingen / oppfinnelsen av Radar ( Radio Detection And Range ). Dette var et utmerket varslings-apparat. Dette varslingssystemet medvirket til at en tidlig kunne oppdage fiendtlige fly som var på vei mot det britiske fastland ( utstråling av høyfrekvente radioimpulser som treffer et medium som er tettere enn luften for eksempel et fly medfører at impulsene blir kastet tilbake på en slik måte at de ble fanget opp av spesialbygde radiomottakere). Etter å ha registret fiendtlig aktivitet i luftrommet kunne en varsle sine egne flystyrker om tyske angrep og samtidig ganske så presist si hvor de fiendtlige flystyrker befant seg, og på hvilken flykurs. Varslingssystemet bestod av en kjede med radarstasjoner som var plassert langs Englands sydkyst. 

Denne tidlige varslingen resulterte også til at de britiske jagerflyverne, som  var overarbeidet og utmattet, slapp å patruljere luftrommet over den Engelske kanal. De fikk spare på sine krefter og heller bruke ressursene sine når de virkelig trengtes. 

Gørings ( eller Hitlers ) beslutning om å stanse bombingen av jagerkommandoen ble utvilsomt et vendepunkt i slaget om Storbritania. Det å vende oppmerksomheten vekk fra en eventuell tilintetgjørelse av jagerbasene, medførte at britene fikk sjansen til å samle seg, reparere ødelagt utstyr og materiell, og det som var viktigst, gi flyverne et  pusterom. 

Det er enkelte kilder som hevder at Hitler  endret sin strategi  og vendte oppmerksomheten mot London, britenes  hovedstad, i et raseriutbrudd over at britenes bombefly hadde utsatt Berlin for kraftige bombeangrep. Denne frekke handlingen ville han straffe britene ekstra hardt for. Forandringen av taktikk fra de tyske flystyrkenes side var det i alle tilfeller britene som tjente mest på, selv om den britiske sivilbefolkning måtte tåle mange tap. 
 
 

Det var heller ikke uten betydning for utfallet av luftslaget at de tyske bombeflyene ofte ble overlatt til seg selv, da deres viktigste og beste jagereskorte, de kjente Messerschmitt 109, hadde liten aksjonsradius. Messerschmitt 109, var raske og veldig bra våpenutrustet, men de hadde liten kapasitet på bensintanken, og det resulterte at de bare kunne holde seg over London i 10 minutter før de måtte returnere til sine flybaser ved den franske kysten. Dette ble katastrofalt for de trege tyske bombeflyene, som dermed ofte ble overlatt til seg selv, og dremed et lettere "bytte", for raske britiske jagerfly. 

Den tyske flystyrken som kom mot England om kvelden 7. september var enorm, og det ble betraktet som et mirakel at de dreide av mot London med sine bombelaster, og ikke mot flyplassene til Royal Air Force.