En slik teknisk utvikling som den flyvåpnet gjennomgikk, måtte få sine konsekvenser også for den taktiske opptreden, dette så mye mer som også antall fly økte sterkt; det ble større flymasser å operere med.

Hertil kom at også flyenes fiender på bakken ble flere, teknisk bedre og mer virkningsfulle, kort sakt farligere     

Et eksmpel er luftvernartilleries radarbranør, som får granaten til å springe når den er nær innpå flyet.

Direkte treff i dette var ikke lenger nødvendig for å ødelegge det. Og like stor nytte som flyvåpenet hadde av radio og radar for sin navigering, like nyttig var radar for luftvarslingen, som nå nøyaktig kunne følge de fiendlige flys bevegelser, selv om disse var skjult av skyer eller mørke. Under disse forhold gjaldt det for flytaktikken å nytte flyenes egenskaper og tekniske hjelpemidler best mulig, bruke rette flytyper og de rette våpen på rette sted og på rette tid, opptre i de formasjoner og med den styrke situasjonen hver gang krevde, utnytte værforholdene, og samtidig tilpasse kamufleringen etter omgivelsene. Det vekslet mellom årstidene og breddegradene. I slutten av krigen, da den allierte luftoverlegenhet var så stor, spilte kamuflasjen mindre rolle, sammenlignet med de fordelene en oppnådde ved å ikke male flyene, Foreksempel:spart arbeid i fabrikkene, vektbesparelse for hele flyet. For de fly som opptrer enkeltvis og ikke søker kamp, men rekognoserer og patruljerer over land og sjø, er det taktiske problem enkelt, en passende kamuflasje og utnyttelse av fart, høyde og skydekke.  

For nattbombeflyene,  som var nesten sortmalte, var taktikken sterkt knyttet til de mange tekniske navigasjonsmidler. I krigens første år angrep nattbomberne gjerne enkeltvis, fordelt over et lengre tidsrom og fra flere retninger, alt ialt i løpet av en natt sjelden mer enn 50-60 bombefly mot samme mål. Denne taktikk måtte oppgis ettersom nattjagerne med radar og radiohjelp etter hvert klarte å skyte ned 10-15, og opptil 30% av angrepsstyrken. Mot slutten av krigen nattbombernes taktikk derfor størst mulig konsentrasjon av bomber på minst mulig tid. For å gjennomføre dette hadde man fått konstruert de fineste radio og radarapparater vitenskapen kunne skaffe. Med dette utstyr utviklet R.A.F. sin ”Master Bomber” – taktikk. Taktikken ble først prøvd i spesielle bombe-raider, blant annet mot Eder- og Møhnedammen og mot Peenemunde. Hovedbomberen leder og dirigerer bombestyrken, kontrollerer at målindikatorene ligger riktig og sørger ved områdebombing for at bomber dekker hele området. Under disse masseangrep angrep nattbombeflyene fra samme retning, blant annet for å ungå kollisjonsfaren, men innpåmarsjen kunne komme fra flere steder for så å fly samlet den siste strekningen. Flyene gikk heller aldri rett på målet. Som regel varierte kursen for å villede motstanderen, slik at han ikke kunne samle sine nattjagere til forsvar. Ofte ble sekundære mål angrepet av hurtiggående Moscuito-bombere for å skape mer forvirring. For ytterligere å hjelpe nattbomberne ble langtrekkende nattjagere sendt inn mot de tyske flybaser, hvor de angrep når forsvarernes jagerfly kom ned for å lande og etterfylle.

Bombing om dagen kan deles i bombing med eskorte og bombing uten eskorte. De tunge bombefly utførte i stor utstrekning sin bombing uten eskorte og fra stor høyde, 6000-9000 m. De hadde derfor særlig sterk bevæpning og fløy i tette formasjoner for å dekke hverandre gjensidig. I Vest-Europa, hvor jagermotstanden uten tvil var den sterkeste, led de store tap til å begynne med. Hvor jagermotstanden var sterk, søkte man derfor å gi bomberne eskorte av egne jagere. På grunn av store avstander kunne jagerne til å begynne med ikke bombeflyene helt fram. Eskorten rakk så langt jagerne kunne gå, deretter fløy bombestyrken alene til målet og tilbake til der hvor jagerne igjen kunne plukke dem opp. Den angrepsmåten var kostbar. Tapene over vestfronten og Middelshavfronten ble betraktelig mindre da man kom så langt at jagerne kunne eskortere bomberne hele veien. I forbindelse med bombeangrep ble ofte satt i gang jagertokter av store jagerformasjoner som skulle holde fiendlige jagere bort fra bomberne og avskjære  forsterkningr som måtte bli dirigert mot bomberne. Mot slutten av krigen kunne eskorten foreksempel bestå i en  formasjon som ”tett eskorte” i umiddelbar nærhet av bomberne, en formasjon over denne som dekningfor tett eskorte ca. 300 m over, en formasjon over denne igjen ca. 600 m høyere, dertil en eller flere formasjoner foran eller bak denne ”bisverm” av fly, som den ble kalt. Disse siste formasjoner var ” free lancers” som kunne bevege seg fritt omkring bombeformasjonen, de øvrige jagerformasjoner skulle følge bomberne nøyaktig.De middelstunge bombefly var vanligvis eskortert av jagere, og bombet fra mindre høyde, 2000-5000 m. Under spesielle værforhold gikk de uten eskorte og nyttet lave skyer til skjul. Også de fløy i tette formasjoner. Deres oppgave var som regel å bombe små taktiske mål til støtte for hæren eller marinen, og de fløy derfor i mindre formasjoner, opptil 150 fly.

Jagerbomberne opptrådte vanligvis i mindre formasjoner, squadron eller wing, det vil si fra 12 fly til 36 eller 48 fly. Unntagelsesvis forekom både mindre og større formasjoner. Disse fly angrep ved bratte stup fra middels høyde eller slake stup fra liten høyde. Etter å ha sloppet bombene opptrådte flyene som jagerfly.