En av Englands største flyfabrikanter sa i 1944 at disse 5 års krig hadde brakt flyteknikken lengre fram enn 25 års rivende utvikling ville ha gjort det i fred. I krig gjør man alt for å distansere motstanderen på alle tekniske områder. Og flyteknikken var i 1939 ennå på et så tidlig stadium i sin utvikling at mulighetene for tekniske fremskritt her vel var større enn hos de eldre forsvarsgrener-hær og marine.

Krigen satte også større krav til våpen og ammunisjon. Nye våpen og nytt navigasjonsutstyr gjorde at det kunne bombes med betydelig større presisjon enn tidligere.

I krigens 2 siste år møter vi de reaksjonsdrevne og rakettdrevne fly. Et reaksjonsdrevet fly er drevet av en reaksjonsmotor. Egentlig et utblåsningsapparat som blåser gassen ut bakover og dermed driver flyet framover.  Dette medfører et stort drivstoff-forbruk, og flyet får derfor liten rekkevidde. Men flyet kan oppnå veldig stor hastighet, og en reaksjonsmotor kan bruke simplere drivstoff enn flybensin.  Når det gjaldt reaksjonsfly, hadde de tyske konstruktørene et stort forsprang. Allerede i 1942 hadde flyfabrikken Messerschmitt en fullt utprøvd type ferdig. Imidlertid er det flytypene jagerfly og bombefly som utgjorde hovedmassen av flystyrkene som deltok under krigen.

En kjent type jagerfly er Messerchmitt 109 E, som var tyskernes motstykke til britenes Spitfire og gjorde samme fart som denne, men vingetrykket på Me 109 var større enn på Spitfire. Dette tillot det britiske flyet å ta krappere svinger enn det tyske. Me 109 E hadde en maskinkanon som skjøt gjennom den hule propellaksen og to under motordekslet. Men først i 1944 satte de inn noen av disse flyene inn i det tyske luftforsvar. Samme år ble også de første britiske reaksjonsfly satt inn i aktive luftoperasjoner.