Intervjuer
ERLEND NESJE
Åråsen
Trenere har kommet, trenere har gått. Owe Rundberg. David Hay. Tom Lund. Ivar Hoff. Teitur Thordarsson. Per Brogeland. Even Pellerud. Alle har de forlatt Åråsen på grunn av uenighet og interne stridigheter. Siden 1988 har Lillestrøm slukt trenere, og Bjarmann har vært hovedvitne til kaoset. Overlever han også Arne Erlandsen, den åttende treneren i rekken?
- Jeg håper da for klubbens skyld at jeg er ferdig før ham. Men jeg har treårskontrakt, og mye kan skje innen den tid . . .
Satses hardt
- Lillestrøm er en uredd klubb, der det satses hardt uansett.
Men alle utskiftningene har ikke vært heldig. Kontinuitet er et
nøkkelord for å lykkes. Med så mange trenere har det også
blitt mange forskjellige spillestiler. En trener sverger til
ballbesittelse, mens en annen tror på lange baller.
- Hva er grunnen til alle utskiftningene?
- Det er mange faktorer som spiller inn. Noen år har klubben vært veldig sent på markedet med å finne trener. Det har gått en stund, og det har blitt vanskelig å finne den riktige.
- Hvordan har det vært for deg å forholde seg til så mange?
- Kanskje en fordel. For hver nye trener som har kommet har jeg måttet vise meg frem på nytt.
- Hvem har vært den beste treneren?
- De er vanskelig å vurdere opp mot hverandre. Men jeg lærte mest fotball av Tom Lund.
- Og den verste?
- Jeg vil ikke rangere, men har min klare mening.
- Det ble sagt at du ledet "spilleropprøret" mot Even Pellerud. Hvor stor makt har du som lagkaptein i Lillestrøm?
- Det er litt opp til meg selv, hva jeg gjør det til. Jeg er den som har vært lengst i klubben og kjenner alle lederne. Jeg er ikke redd for å si fra, og har etterhvert fått en viss innflytelse, sier Bjarmann.
29-åringen nekter fortsatt for at det var han som presset på for å få Pellerud fjernet i de turbulente høstmånedene i fjor.
- Vi hadde et evalueringsmøte, og der var det mange som var
misfornøyd med treneren.
Schiller best
Siden starten i 1988 har Bjarmann spilt på lag med et helt
landslag. Jan Åge Fjørtoft, Lars Bohinen, Ronny Johnsen,
Henning Berg, Frank Strandli, Ståle Solbakken, Frode Grodås,
Gunnar Halle, Mons Ivar Mjelde, Tore Pedersen - for å nevne noen
- har alle vært lagkamerater med Bjarmann på Lillestrøm, før
de forsvant ut i profflivet.
- Det er mange stjerner, men Dennis Schiller er likevel den beste og morsomste av alle. Synd han ikke fikk fortsette i klubben, synes Bjarmann.
- Fristes ikke du også av tanken på proffliv og muligheten til å tjene opp noen ekstra slanter på slutten av karrieren?
- Jo, jeg luktet såvidt på noen skotske klubber i fjor. Men penger betyr mindre for meg enn for endel andre. Jeg er bra skodd økonomisk, og for meg betyr trivselen mest.
Årets Lillestrøm-utgave er kjemisk fri for stjerner. Og for første gang legger de ambisisøse LSK-ledere lista deretter. 1998 skal brukes som et oppbyggingsår. Først i år 2000 skal kanarifuglene igjen være tilbake i norsktoppen. I år snakkes det ikke om resultater, kun om å "bygge på nytt".
- Publikum må være tålmodige med oss. Entusiasmen til å bli god er stor, men det er mye nytt på mange fronter, derfor må vi regne med at prestasjonene vil svinge fra kamp til kamp. I dag er vi ikke et lag som spiller ut andre lag. Tæl og kjemping skal avgjøre kampene for oss, forteller mannen som tok over kapteinsbindet da Ståle Solbakken i fjor høst forlot klubben.
- Hvordan er stemningen blant spillerne?
- Som natt og dag i forhold til i fjor. Det har selvfølgelig vært godt humør i klubben tidligere, men vi slet litt i fjor. . .
Intensiteten på treningene har vært stor i vinter. I tillegg har Bjarmann merket en stor forskjell fra tidligere:
- Treningene er morsommere. Det er om å gjøre å vinne på trening. Det er konkurranse uansett hva vi driver med.
- Det er vanskelig å se for seg et Lillestrøm-år uten intriger?
- Det skjer alltid noe her, man får håpe med positivt fortegn i år.
KILDE: Aftenposten