Etter flere telefoner rundtomkring, fikk jeg kjøpt tre kort av  Magnus Solbakken i Røldal. Men det tok oss seks timer å gå fra vår teltleir og inn i området hvor vi kunne jakte.Så vi måtte returnere etter en halv time for å nå teltet før det ble mørkt.Så det ble ikke noen fangst på den turen.

Da jakta gikk inn i sin siste uke, hadde jeg fortsatt en simle og to kalver igjen på kortet mitt, så Ståle Haaland, Jan Eirik Aske og jeg, dro med oss båten til Ståle, og dro til hytta Fjarefit innerst i Songevatnet.Her skulle det være dyr.

Optimistiske trasket vi av sted. Ståle ble sliten etter en time, og returnerte til hytta. Jan E. og jeg fortsatte til det begynte å mørkne, og hadde problemer med å finne veien tilbake til hytta. Men det gikk til slutt. Vi snublet oss gjennom bjørkeskogen i mørket, og etter å ha vaset rundt i området til klokka 23.30, fyrte jeg av et skudd i lufta, og da ble det tent et lys i svarteste natta, bare 50 meter fra oss. Det var deilig å krype til sengs den natta.
Dagen etter fant vi en fin plass å postere oppe i Glaheimane.Utrolig bra utsikt, men kom der noen dyr? Neida.
Fredag 8.10-99.  To dager igjen av jakta. Jeg bestemte meg for å leige Fonnafly til å fly meg dit dyra sto. Men det hadde vært greit med mer en ei simle og to kalver på kortet. Det hadde jo knapt dekket flybilletten . Etter en ringerunde fredag kveld, var det nok en gang Magnus Solbakken i Røldal som kunne skaffe meg billige kort. Etter noen nye telefoner, fikk jeg også ordnet meg en jakt kamerat. Terje Leirvåg fra Fosen. Vi kjørte fra Haugesund klokka fem om morgenen, for å være på Haukelid når det lysnet.
Men da vi snakket med piloten i Fonnafly, sa han at det ikke var dyr i våre områder. Alle dyra sto i Skipafjell og Møruddalen. Selv om vinden blåste riktig veg, holdt bukkene flokken i ro. Brunsten var jo i
full gang

 

Vi kjørte opp til demningen ved Songa, og håpte på at noen kunne gi oss haik over. Men vi ble utolmodige, og bestemte oss for å gå rundt vannet. Man kunne jo aldri vite, kanskje traff vi på dyr?
 

Klokka var nå 10.15. Vi gikk rundt halveis til vi kom til ei hytte ved Ugletjønn. Dette var noe av det nærmeste vi kom flokkene i Skipafjell og Mørruddalen. Men denne hytta var låst. Det eneste som var åpent var utedoen. Da denne ikke fristet oss noe særlig, bestemte vi oss for å fortsette til hytta i Glaheimane. Mørket seg over oss, ogda ble det vanskelig. Det var kommet ca 10 cm snø, og i mørket så alle vanna like ut. Det endte med at vi fant en stor stein som gav skjul, rullet ut våre to liggeunderlag, brukte min sovepose som dyne, og la oss tett sammen. Det var stjerneklart og fint, men det ble likevel en kald natt med lite søvn. Da vi våknet neste morgen og gikk opp på nærmeste høyde, så vi hytta 500 meter borte. Vi gikk inn og hilste på to jegere som lå der, fikk varmet oss og spist, samt tørket våre våte klær.

                                                               Nå var vi i villrede. Hva gjør vi nå? Ingen dyr i nærheten.
                                                               En og en halv time å gå til Fjarefit, der flesteparten av
   jegerene med båt bodde, og sjanse for haik tilbake,
                                                               eller skulle vi gå fire timer tilbake til Ugletjønn, der
                                                              de beste sjansene for dyr var, men også eneste innendørs
                                                             tilholdssted var utedoen på hytta. Vi var da jegere og ville ha
                                                            dyr. Vi studerte kartet, og la en plan. Vi gikk slik at vi kom ned
                                i dalen fra nord, slik at vi ville få vinden mot oss, og komme bak eventuelle dyr som var på vei sør/vest. Klokka nærmet seg 17, og nattefredningen nærmet seg (kl 19) på denne siste dagen av villreinjakta 1999. I tåke med 50 meters sikt nærmet vi oss dalen der Ugletjønn og vårt skjul for natta lå. Da var det jeg hørte det. En grynting oppe i lia til venstre. STOPP!! HYSJ komanderte jeg Terje.
"Hører du? Er det ravnen?" "Nei, det er Rein , og ingenting annet en REIN. Vi gikk i dekning bak nærmeste store stein og prøvde å lokalisere lyden. Pulsen i 120. Terje mente å skimtedyra oppe i skråningen. Vi klatret oppover for å komme på oppsiden av dem, og brukte terrenget som skjul for å komme oss nærmest mulig. Men FA.....N femti meter nedenfor oss så vi ei simle som sto å så på oss før den la på sprang. Oppdaget. "Det var ledersimla, den skulle vi tatt, for nå stikker vel heile gjengen."
Mens vi sneik oss nærmere der vi hadde sett dyra, og hadde et minkende håp om at de fortsatt sto,
Ble Terje obs på at simla kom tilbake, sammen med en bukk.Jeg ålte meg inn melleom krattet til toppen av en liten haug. La an sikte, utrolig så vanskelig det var å se i sikte, var det tåka? Nei søren , jeg hadde glemt å ta av beskyttelsen. Men den forsvant i en fart , hørte jeg drønnet fra kombien til Terje. Men simla sprang. "Søren, skyte eg så dårlig da?" Hørte jeg en skuffet Terje utbryte. Simla stoppet etter 100 meter.
"E hu skada? Ska eg senda avgårde ei kula undra eg. Lovlig langt hold , ca 200 meter og  lett dåkedis.Hun
                                                                kunne jo være skadet, så det var best å sende ei kule.Pang!!
                                                              Simla skvatt til og forsvant over åskammen.
 

Vi fulgte rolig
etter. Plutselig så Terje en skog av bukkehorn bak høyden.
                                                             "Nei , det er vierkratt" Påsto jeg. "Ja, det er visst det."
                                                            "Nei de rører på seg" Mente Terje. "Oki, jeg smyger meg så
                                            nærme jeg kan , og du går litt nedover i lia i tilfelle jeg skremmer dem."
                                      Planla jeg. Jeg krøp gjennom busker og snø til jeg fikk øye på dyr i en
             senkning i terrenget foran meg. Bukkene tenkte på det samme som oss, å få seg ei simle eller to.
    Fikk inn ei snedden simle i kikkertkrysset og trykket sakte til på avtrekkeren til et drønn avbrøt bukkenes lek. Simla gjorde et rykk, og forsvant inn i nærmeste busk. Flokken travet rett nedover lia mot Terje. Et smell, enda et. Jeg krøp fort tre meter og fikk fri utsikt nedover lia. Der kom hele flokken travende med sin høyre side mot meg. Jeg blinket meg ut en kalv som lusket i baktroppen. Pang! Rett i bakken. To spark med framfoten så lå den stille.Terje sprang som en sprinter i ly av vier og mosehauger.
Han prøvde og runde flokken og vende dem tilbake med et bauskudd. Nede i skråningen kunne jeg telle tre dyr. Jeg gikk for å se etter den simla jeg skjøt mot som forsvant ned i busken. Den hadde klart 50 meter nedover skråningen, og lå død. Like bortenfor fant vi ledersimla, joda like mange døde dyr som det antall individer som var beskutt. 4 simler og en kalv. Lykkerusen spredde seg i hele kroppen. Mens jeg holdt på å vomme ut simla mi hører jeg nok et skudd. Jeg snur meg og ser en kalv springe 30 meter fra meg. Men i det jeg får hevet rifla, går den i bakken, sparker et par ganger med framføttene og ligger stille.
Så kommer Terje i samme farten fra samme sted, og ser hvor dyret ligger. 4 simler og to kalver.Klokka er
                                                                            18.15. Nå rekker vi ikke mer enn å vomme ut og
                                                                      komme oss til utedoen to kilometer borte før det er
          mørkt. Vi sleper dyra sammen,og
                     merker dem, før vi
setter kursen for utedoen, og en kald, ubekvem natt, men
 med en tilfredstilt følelse etter lønn for strevet.
Etter en kald og hard natt ser vi fram til å få med oss dyra og komme oss hjem. Vi avtaler per mobiltelefon med piloten i sjøflyet om hvor vi skal legge dyra. Mens vi bærer dyra ned til Ugletjønn begynnte det å blåse og snø. Kl 18 er vi kalde, våte og utmattede. Vi lar de to siste dyra  ligge. Men uværet har redusert dekningen på mobilen. Jeg kommer ikke ut. Prøver å sende tekstmelding til Fonnafly om at de kan hente oss kl.19. Sender også melding hjem til mor og en kammerat om at de kan ringe å bestille for oss. Klokken 20.00 og enda ingen fly. Vi står ved vannkanten og rister av kulde. Alle klærne er våte. Hva gjør vi nå? Vi flår skinnet av to dyr for å legge disse rundt oss. Hytta er bolta og forsegla etter alle kunstens regler, så den har vi ingen sjanse på. Der står et naust et stykke unna. Vi kaver oss igjennom meterhøye snøskavler, faller nedi skjulte bekker, og hull mellom stenene, som snøen har skjult med et forræderisk hvitt slør. Et par ganger stopper jeg opp totalt utmattet og hiver etter pusten. Jeg svimler, jeg
                                                             har lyst til å legge meg ned å sove, men vet at da er jeg ferdig.
                                                             Tenker på min kjære og babyen hun har i magen og kaver meg
                                                               gjennom noen meter til. Snubler. Orker ikke reise meg igjen.
   Terje er like sliten, men tar tak i meg og får meg på bena igjen.
                                                               Bare et par hundre meter til. Det føles som kilometer.
                                                            Endelig framme. Terje får løs en plank i døra, og får lurt handa
                                                         inn og løsnet kroken. Vel inne finner vi ei metallbøtte, sager,
                                                 planker og båtbensin og frostvæske. Snart er naustet fylt av en sviende
                                 røyk , men et velsignet lys og varme. Vi henger våre våte klær til tørk i tak og
             vegger, og tuller oss inn i jutesekker og presenninger vi finner i naustet, og en fuktig sovepose og medbrakte reinsdyrskinn. Vi sov ikke mye den natta. Plukket ned et etter et plagg og holdt over/inni flammene til det meste var tørt. Dagen etter var været lettet noe. Såpass at jeg kunne ringe til Fonnafly.
De var glade for at vi hadde kommet oss inn i naustet, og kunne fortelle at rednigsmannskaper var på veg.
Det blåste for mye til å fly, men de skulle se været an. Kl 16.00 kom lensmannsbetjent Trond Fløthyl
og kjentmann Gunnar Sollid stampende gjennom snøen. De hadde gått over Songa med båt i 2.5 meter høge bølger. De hadde med seg nøkkel til hytta. Der sov vi til onsdagen. Det var deilig å få skikkelig mat og seng. Onsdagen gikk vi ned til Songa og reiste med båten deres over til parkeringsplassen.
Kjøttet ble hentet med fly senere den kvelden, og vi kunne kjøre hjem til en hjertelig velkomstkomite`.
Takk for at dere brydde dere!!

                                                                      Bilde som er brukt som bakgrunn er tatt fra naustet
                                                                       mot hytta.
 

Tilbake til HOVEDSIDEN